Rolf Røys

På en grå stein ved veien

satt Rolf (Røys).

 

og ventet. 
På noe eller noen som aldri kom.

 

Av og til skvatt han til.

Da var det en lyd eller en bevegelse nede i veien.

Men så var det bare Anna

som  var ute og luftet

balltreet sitt.

Derfor døste Rolf bare videre

og lot Anna fortsette med sitt. 
Sikkert bare en bande narkomane pedofile

innvandrere som var på jakt etter sølvtøyet

og petuniasamlingen hennes.

Anna var 78,

men den ivrigste og best informerte i hele bygda

om sånne ting.

Rolf (Røys likte sitte sånn

dag etter deg

og glane ut i verden.

 

Aldri kom det noen,

aldri skjedde det noe!

 

For stor til en

for liten til tre

akkurat passe for to. 

 

Men Rolf satt helt alene

og kikka på veien.

Svart og lang og flat lå den der.
Bygdeveien.

 

 

Ikke Jostein med gammel sykkel.

Ikke en fugl,

ikke en katt.

 

Dovenpeis! tenkte Rolf.

Ligger der og drar deg.

Over brua, rundt svingen

rundkjøringa og så strake veien.

Til Oslo om du ville.

 

Rolf hadde vært i Oslo en gang.

Masse hus og biler.

Trikken

folk

Det var det han huska.

Hvis han gadd

kunne han huska mer.

 

Men det var dit veien gikk.

 

Nå brumma det bak hjørnet ved COOP.

Var Jørgen sin far på farten?

 

En sur svart SUV rulla fram,

senka farten og glodde bak sota vinduer.

 

 

 

 Ikke rare bygda, forresten.

8- 10 hus, noen fjøs og

 

Rolf satt og så utover bygda.

Og bygda så på Rolf.

Det blinka i et vindu.

Noen gikk inn i COOP.

 

Du ligger der og glor, sa Rolf.

Men bygda svarte ikke.

 

For ei n

 

 

 

For ei nysgjerrig bygd, tenkte Rolf

og